Espen lå i koma, mistet hukommelsen og måtte lære alt på nytt. Nå, etter en lang kamp tilbake til livet, forteller han om veien videre – og at drømmen om å ri igjen ikke er borte.
Den dagen som forsvant
Det skulle være en helt vanlig løpsdag på Øvrevoll. Espen Ski hadde vært oppe tidlig og ridd noen hester i trening hos trener Annike Bye Hansen. Han veide inn på 57 kilo,
– Det var en helt normal vekt for meg, jeg måtte kutte 1–2 kilo før løpet, som vanlig.
Det var en rutine han knapt tenkte over.
Men så endret alt seg.
Hesten han red, Born In Purple, står øverst på resultatlisten for det løpet. Det betyr én ting: Den styrtet. Espen husker ikke fallet, ikke løpet, ikke dagen. Faktisk er hele dagen – og de fire påfølgende – visket ut av hukommelsen.
– Jeg har fått gjenfortalt at jeg rørte på tærne da legene snakket om brudd i ryggen. De ville se om jeg var lam. Ellers snakket jeg engelsk og fortalte at jeg nettopp hadde hatt lunsj med Dronningen av England og prinsessene Beatrice og Eugenie, mamma fortalte meg at jeg var i godt humør, sier han med et smil.
Men realiteten var langt fra en kongelig lunsj. Espen hadde pådratt seg alvorlige skader, både fysisk og mentalt. Hukommelsen var svekket, stedsansen ødelagt – han kaller det sin tapte GPS. Selv enkle ting som å huske avtaler var en kamp.
Fra seier til overlevelse
Før ulykken var Espen vant til å vinne, det var nesten en selvfølge. Han hadde stålkontroll, store ambisjoner, en vinnerskalle som alltid søkte toppen. Etter ulykken måtte han starte helt på nytt.
– Det handlet ikke lenger om å vinne løp. Det handlet om å sitte opp, snakke, stå, gå. Og selvfølgelig, å komme meg tilbake på hesteryggen. Men skadene var for store, sier han ærlig.
I tillegg til de fysiske skadene hadde han slått amygdala – hjernens senter for følelser og frykt – så hardt at den hovnet opp til dobbel størrelse. Han beskriver det som en konstant alarmtilstand i hodet, en kamp han til slutt måtte gi opp.
– Jeg bet tennene sammen, men så klarte jeg ikke mer. Jeg trengte hjelp, og det reddet livet mitt, forteller han.
Veien tilbake – på egne premisser
Espen fikk plass i åpen psykiatrisk behandling og begynte sakte, men sikkert å finne tilbake til seg selv. Men galoppsporten, som hadde vært hele livet hans, føltes plutselig fremmed.
– I begynnelsen hadde jeg et anstrengt forhold til sporten. Det var tungt å føle at ingen ble stilt til ansvar for ulykken min. Og folk så meg som den jeg var før ulykken – ikke den jeg var blitt. Det gjorde vondt.
Han holdt seg borte fra løpene det første året. Da en av hans tidligere hester vant på Derbydagen i 2014, satt han bare noen få minutter unna banen. Han så løpet på TV.
– Det var tøft. Jeg savnet å stå i vinnerpaddocken, høre jubelen fra publikum. Hadde ulykken ikke skjedd, hadde jeg vært mangeårig champion på Øvrevoll. Det vet de fleste, sier han.
Men tidene har endret seg. Han har sett galoppsporten forandre seg – og endelig, mener han, i riktig retning.
Drømmen lever videre
Livet etter ulykken har gjort noe med Espens syn på verden. Han har kuttet ut de han kaller “giftige mennesker”, og verdsetter de små tingene i livet mer enn før.
Men én ting har ikke endret seg: Han savner følelsen av å vinne.
Etter å ha spilt inn første sesong av Frie Tøyler, så kjenner han på en ny motivasjon.
– Største savnet er å høre folk klappe for meg når jeg går opp mot vinnerpaddocken. Jeg har ikke lagt det helt fra meg.
Og kanskje, bare kanskje, vil vi en dag se han sette seg opp på hesteryggen igjen.